Her sitter jeg, helt alene.
Sitter å tenker på saker og ting som jeg har gått/går igjennom.
Selv om mange kan tro det, er ikke livet mitt like lett.
Jeg er en annen person utenpå, enn det jeg egentlig er inni.
Ingen kjenner meg egentlig, ikke engang jeg selv kjenner meg. Ikke så godt som jeg burde.
Livet mitt har aldri vært noen dans på roser, og det kommer det aldri til å bli heller.
Å kunne si at jeg savner fortiden, er et faktum.
Jeg savner å være liten, savner menneskene rundt meg og lykkeligheten.
Alle var så lykkelige, virket det som.
Men da jeg vokste opp og ble "stor", merket jeg at livet var ikke som det engang hadde vært.
Det var førstes da jeg var omtrent 3 år, i 1997.
Mamma hadde vært syk lenge, men ikke ordentlig syk.
Hun hadde nyresvikt, noe som er en forjævlig sykdom..
Moren min var sterk, utrolig sterk. og det er jeg utrolig glad for.
Hun kjempet alt hun kunne for å overleve. Vesle jenta som jeg var, jeg husker det utrolig godt.
Det var så utrolig vondt da moren min var på sykehuset.
Jeg husket at jeg gråt nesten hele tiden, for alt var så ubevist.
Ingen viste om når mamma kom hjem fra sykehuset, om hun i det hele tatt kom ut igjen, eller om hun ville noengang overleve sykdommen.
Engang ble mamma skikkelig dårlig. Hun ble innlagt på sykehuset, å kom ikke ut igjen før etter 11 måneder.
Der satt jeg hjemme alene med bare en far i oppveksten, mens jeg også like mye trengte en mor som en far.
Men i tillegg, hadde jeg tre utrolige personer jeg kunne forholde meg til.
De var og er unike, og jeg kan ta hånda på hjertet å si at jeg elsker dem. Fortsatt.
Mens mamma var dårlig, fikk vi en ny nyhet. Den ene "Liksom" bestemora mi, hadde kreft.
Dette var i 2003, tror jeg - at vi fikk vite dette. Hun hadde maksimalt igjen 2 år å leve.
Jeg viste ikke helt hva det dreide seg ut på, jeg var bare ni år da jeg fikk vite det.
Men kjempet gjorde hun også. Lenge, men ikke så lenge jeg hadde ønsket.
En kveld mamma var på permisjon hjemme, fikk vi telefon av en mann *vil ikke nevne navn*.
Han fortalte at "liksom" bestefar, haadde fått hjerte infarkt, å lå på sykehuset - men han var stabil og kom til å overleve.
Det var veldig trist, men en trøst var at han hadde overlevd! En eller to timer senere på kvelden, fikk vi enda en telefon.
Sykepleieren som hadde passet på ham på sykehuset, skulle gå å hente en rullestol så de kunne gå ut så han fikk frisk luft. Da hun kom inn igjen på rommet, hadde han fått hjerte infarkt, men denne gangen var han død.
Det kjente ut som om hjertet mitt ble revet ut av kroppen. Utrolig fælt. Den mannen jeg alltid dro på butikken med, i en rød kassebil, og han som alltid kilte meg med å "prikke" meg på magen. Denne mannen var nå borte. Å jeg fikk aldri se han igjen. Kona hans, som igjen var den tredje "Liksom bestemora", tok dette veldig tungt.
Hun viste det ikke selv, men jeg viste det - at hun innerst inne var veldig ulykkelig.
Mamma ble bare dårligere og dårligere, kroppen hennes var forgiftet. Hun fikk mye væske i kroppen, noe som gjorde at hun la på seg utrolig mye. Nesten et år gikk, og det var klar for jula 2004. Den tredje "liksom" bestemora mi, som hadde mistet mannen sin, gruet seg veldig til å ferie jul og spesielt nyttår uten ham. Vi var der på juleaften, og leverte gaver.
Jeg ga henne en utrolig stor klem før vi dro, å gledet meg til neste gang vi skulle dit.
Denne julen var jo mammaen min veldig syk, noe som gjorde at vi hadde det på en måte litt "travelt".
En kveld, hadde mamma og pappa bestemt at vi skulle besøke hun som mistet mannen sin.
Jeg ble overlykkelig, kjempe lykkelig for at nå skulle jeg få se henne igjen ! Det var dagen før nyttårsaften.
Jeg var jo så glad, at jeg maste utrolig mye på mamma og pappa.. Til slutt ble de så lei av masingen, at de valgte å utsette det en dag til. Jeg hadde lagt meg da jeg hørte at telefonen ringte. Det eneste jeg husker å høre, var moren min som skreik hysterisk : ER HUN DØD!?! Da hadde det skjedd enda noe forferdelig! Den gode dama, som gruet seg til å feire nyttår uten mannen sin var dratt ut av meg. Denne gangen var det ikke som om bare hjertet mitt ble revet ut og plassert inn igjen, denne gangen ble hjertet mitt ikke lagt inn igjen. Det forble ute. Alt ble kaldt. Og dette, tenkte jeg såklart var min skyld. Hvorfor i faen kunne ikke jeg slutte å mase, mens vi enda hadde en sjangs for å dra dit? Hva om vi hadde kommet dit? Hun kkunne fortsatt levd! Sliter med den tanken enda idag.
Det tok ikke mer en akkurat tre dager, før den siste av dem døde av kreft. Den vi egentlig hadde regnet med kom til å forsvinne først av dem, døde sist. Jeg var helt kald, og sperret meg selv inne.
Ikke ville jeg heller legge for mye på mamma og pappa, nå som mammaen min var såpass syk som hun var!
Mamma ble dårligere og dårligere, og man hadde ikke tro på at hun kom til å overleve.
Men en dag, for snart tre år siden, hvis ikke fire - fikk vi en glad melding! Mamma kunne få en ny nyre!
Etter hun har operert nyra, ble hun bedre. Men alikevel, hun er ikke hundre prosent frisk enda.
Men hun er så frisk som det går ann å bli i hennes tilstand!
Etter mamma ble frisk, kranglet både jeg, moren og faren min hele tiden.
Dette var utrolig tungt, å det endte med en ganske drastisk skillsmisse.. ( sier ikke noe mer om det jeg, er tenkbart ).
Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble jeg ganske satt ut. VIRKELIG deprimert.
Kranglet med lærere og elever.. ble beskyldt for alt som skjedde av ugang, uten å i det heletatt ha gjort en jævla dritt.
Fikk til og med skylda for herverk som skjedde engang jeg var syk!
Å lærera dret meg bokstavelig ut forran alle elevene. - Jeg bytta skole, da jeg skulle begynne i 9, å det er jeg utrolig glad for. Føler at jeg er verdt mye mer på den skolen jeg går på nå!
Nå er det eneste siste problemet, å egentlig vite hvem som er dine gode venner og ikke.
Det er nok av falske folk her i verden! Blir egentlig ganske såra, for jeg har en del venner fra Moelv og Brumunddal, og fikk veldig mange nye på Nes. Nå er det sånn, at de som jeg var venn med fra Brumundal, og Moelv, har blitt kjent med mine venner på nes - og nesten ingen har lenger tid til meg..
Jeg sliter fortsatt med diverse ting, som en følge av alt det negative..



Savn på den tiden..


Mora mi, før og etter..

- Dette kan hende ble et syte innlegg, men jeg måtte bare få det ut.
Ellers får jeg ut frustrasjonen ved å skrive sanger eller dikt.

Takk for meg.
- Lill Regine